Bjørnstjerne Bjørnsons plass
Oppkalt etter forfatteren Bjørnstjerne Bjørn son, født 8. desember 1832. Flere av Oslos veier har fått navn etter Bjørnsons oppdiktede person er fra hans bondefortellinger. Til allmenn op plysning ga Bjørnson ut Norsk Folkeblad i årene 1866 - 1877. Bjørnson var ingen stor tilhenger av hovedstaden, og har uttalt: “Christiania er gru som, thi der bor Fienden!” Måtte han til byen var det for å søke rampelyset. Studentersamfundet var hans scene, billedlig og bokstavelig. Bjørnson bodde sammenhengende i byen i 1850 1860-årene for å iscenesette egne og andres skuespill. “Å være hvor det nettopp gjaldt, det var meg nesten mer enn alt”. I 1858 giftet han seg med skuespillerinnen Karoline Reimers. 17. mai 1864, 50-årsdagen for Grunnloven, holdt Bjørn son tale for 4 000 mennesker på Klingenberg. Bjørnson bodde på Aulestad fra 1875. 13. mars 1879 holdt Bjørnson sin modige tale på det berømte “Flaggmøtet” i Arbeidersamfundet. En del av medlemmene i Den typografiske forenin gen ønsket å vise Bjørnson sin ære for dette. Presset fra de stramme høyremenn i foreningens medlemsskare var avgjørende, da styret påpekte at “det er upassende at en forening beskjeftiger seg med politikk”. Det ble aksjoner, og 17. mars fikk de mest radikale medlemmene utlevert Wergeland-fanen, som var oppbevart i Grøndahls trykkeri. Medlemmene marsjerte så til Bjørnson, som da bodde i Rådhusgaten. Typografenes dob beltkvartett sang Bjørnsons “Jeg vil verge mitt land”. Bjørnson takket for hyllesten og trykket hendene til de som gikk i spissen for demonstras jonstoget. Han uttalte “at han var glad for å se at det var noen som ikke var feige”. Det hører med til historien at Grøndahls trykkeri ikke lenger øn sket å oppbevare fanen, som etter dette har vært i typografenes eie. Da Wergeland-statuen ble avduket på Karl Johan i 1881 holdt Bjørnson fes ttalen for 50 000 mennesker. Høyrefolk demon strerte ved å holde seg borte, og det ble sagt, ved å rulle ned gardinene på Karl Johan. Stephan Sinding laget i 1899 bronsestatuen av Bjørnson, som er plassert foran Nationaltheatret. Denne var en gave fra konsul Axel Heiberg til åpningen av teatret, som i år er 100 år. Utenfor Kringkast ingshuset på Bjørnstjerne Bjørnsons plass kan man se ett nonfigurativt minnesmerke over ham, laget i rustfritt stål i 1968 av Agnes Houg. Av Bjørnsons diktning nevnes i fleng: “Mellom sla gene” et historisk drama, oppført 1857. 1859 1860 skrev han “En glad gutt” og påbegynte “Arnljot Gelline”, “Kong Sverre” i 1861, trilo gien “Sigurd Slembe” 1862, lyriske dikt som ro mansen om Olav Trygvasson (Brede seil) og “Bergljot”. Han skrev dramaet “Maria Stuart i Skottland” i 1864. I årene 1865 - 1867 var han leder for Christiania Theater. I årene 1878 - 1883 gjennomlevde Bjørnson en personlig religiøs krise og skrev “Over ævne”, som er et oppgjør med kristendommen og prestene. Og selvsagt må vi ikke glemme “Ja, vi elsker dette landet”. Bjørn son hadde en stor arbeidskapasitet og bare brevene hans alene er beregnet til ca. 30 000. Stortinget bevilget ham diktergasje i 1863 og i 1903 fikk han Nobelprisen i litteratur. Som meren 1909 ble han rammet av slag. I håp om at en elektrisk kur ville helbrede ham reiste han til Paris. Han kjempet i flere måneder, men døden overvant kampen 26. april 1910. Bjørnstjerne Bjørnson er gravlagt i Æreslunden på Vår Frels ers gravlund. Plassen ligger på Marienlyst, bysty revedtak 2. april 1954.
